Å tilhøre et landskap, et sted

Utsikt fra Byeng, Meråker.

Jeg bor i den lille bygda Meråker.  Far min kom herifra.

Som liten flytta vi mye: Kirkenær i Solør, Hegra, Longyearbyen og fra 5. klasse og ut ungdomsskolen, Meråker.  Flyttinga skyldtes at far min jobba i politiet og vi flytta dit arbeidsmulighetene førte ham.

Fem år av barndommen bodde jeg i Meråker.  Jeg vil ikke si at det var fem spesielt gode år, jeg kan ikke med hånda på hjertet si det.

En sånn oppvekst med mye flytting gjør deg god på en ting: Å si farvel og alltid holde en viss avstand, ikke slippe folk helt nært, uansett hvor godt dere trives sammen.  For i neste øyeblikk er det over, et nytt sted, andre folk.  Mange som har bodd i Longyearbyen vil kjenne igjen dette, relasjonene er bare midlertidig og du veit du ikke hører til.  Du må ha adresse på fastlandet og med en gang du mister arbeid eller blir sjuk eller gammel, da er det slutt: Du må reise derfra.  Ingen syke, ingen gamle i Longyearbyen.

Men gjennom hele oppveksten var likevel Meråker en base å vende tilbake til.  Ikke hvilken som helst del av Meråker, men småbruket Byeng der besteforeldrene mine bodde.  Sjøl da foreldrene mine bygde hus et steinkast unna, så var det Byeng som var sjølve stedet.

Etter ungdomsskolen flytta vi igjen. Nok en gang til Longyearbyen. Foreldrene mine hadde kjøpt en fjellgård og her trengtes penger for å finansiere galskapen.  Dessuten så veit jeg at begge foreldrene mine trivdes svært godt på Svalbard.  Første videregående gikk jeg i Longyearbyen før jeg søkte politisk asyl ved Bø vidaregåande skule i Bø i Telemark.  Far min var lite begeistra når bladet Ungsosialisten dumpa ned i posten som kom til Sysselmannskontoret.  Han var vel heller ikke overbegeistra over at sønnen tydeligvis likte seg i den kombinerte frisørsalongen og bokkaféen til AKP’ er Liv Steiro på Stormessa.

Etter videregående ble det et knapt år som gruvearbeider i gruve 7, Longyearbyen.  Jeg hadde fortsatt ingen anelse om hva jeg skulle gjøre i mitt gryende voksne liv.  Jeg flytta jeg til Oslo og starta på jusstudiet.  Etter 1. avdeling fant jeg ut at dette nok mer var fars drøm enn min. Bortsett fra det var jeg like usikker på framtida.  Det eneste jeg visst, var at bygda generelt og Meråker spesielt var helt uaktuelt.

Jeg bodde noen år i Oslo, flere år i Trondheim og Stjørdal.

Men plutselig tvang omstendighetene meg til Meråker, og motvillig flytta jeg til Kopperå.  Her ble jeg godt mottatt av gode svigerforeldre. Men en skilsmisse seinere flytta farmor på sjukeheim og jeg inn i bestemorshuset.

Byeng, i rettelig gamle dager

Her bor jeg sammen med kona mi, Rakel, og har ikke angra en dag.  Og nå kan jeg slett ikke forstå hvordan noen kan finne på å bo i by.  Her kan jeg, om jeg vil, pisse på fjøshjørnet uten at noen ser det eller bryr seg.  Jeg praktiserer ikke, men jeg veit at jeg kan.

Jeg skjønner hvor djupe røttene er.  Det handler ikke bare om farmor og farfar, men heile slekta.  Gammelstuggu stod til inn på 90-tallet.  Her bodde onklene til far min, Nils og Alfred med kona Oline.  Husker godt at når Nils kom tilbake med toget fra byen, da vanka det Lohengrin sjokolade og Cognac-drops på oss unger.  Stundene på «tippen» der farmor og Oline strikka hatter av plastikkposer, mens farfar, onkel Jostein og Jorulf Krogstad drøsa og fortalte historier. 

Og ikke bare de levende: Gjennom historiene fra farfar og far min syns jeg at jeg kjenner han som ble smårar etter å ha stanga hodet i låvetaket når høyet skulle inn, han som hver jul satte inn annonse i Arbeider-Avisa der han ønsket «alle fattige og nødlidende i Norges land en riktig god jul og et godt nytt år.», sannsynligvis for å pirke borti såret når sosialdemokratene framstod for sjølgode og seiersrike.

Byeng var samlingsstedet for mange, det var her de hørte til enten de bodde på Stordalen, i Gudå, på Flottmoen eller i Steinkjer.

Særlig godt husker jeg siste gangen onkel Jostein var her.  Han var dødsmerka av kreft og visste så godt at her kom han ikke igjen.  Jeg så hvordan øynene hans saug til seg bygningene, stasjonsområdet og landskapet med en visshet om at dette var siste gang. Og det var vondt, sårt, trist og absolutt livsviktig.

Så her tramper jeg rundt, omgitt av minner og historier, -ikke bare mine.  Er det til og undres over at jeg noen ganger tenker på så skifte navn til

John Byeng.