Influenser og andre yrkesvalg

-Hva skal du bli da?

Spørsmålet går til ungdom som skal konfirmeres om et år.

Og svarene avslører at det er en avgrunn mellom deres verden og min.

Noen skal bli profesjonelle fotballspillere.  Andre skal bli Youtubere og influencere.  Fremdeles er det en og annen som tenker på å overta gården, bli elektriker, lærer eller noe annet som også vi i min generasjon kan gjenkjenne som et yrkesvalg.

Men influenser, YouTuber og proff fotballspiller: Høres ikke det litt fjernt ut?

I individuelle samtaler med konfirmant og foreldre drister jeg meg til å si noe om at kanskje yrkesvalget proffspiller er høyt oppe og langt fram, men blir fort satt på plass av foreldre som sier at akkurat når det gjelder gutten deres er det høyst realistisk.

Jeg velger derfor klokelig å holde kjeft når turen kommer til Youtubere og vordende influensere.

For hva vet vel jeg om dagens virkelighet?

Svært lite. Og det aner meg at Åge Aleksandersen, Ozzy Osbourne og David Gilmour ikke alltid ble møtt med forståelse fra foreldre, lærere, prester og andre tullinger når de røpa at planen var å leve av å spille rock. Men det funka jo det.

Og YouTuber-drømmen skjønner jeg lite av.  Har sett ungdom som bruker timer på å se videoer av andre som spiller, så jeg skjønner jo at det er mulig.  Og sjøl sluker jeg jo videoer på YouTube om kompostering, rock, kamerautstyr og mye annet sært.  Jeg har til og med lagt ut noen filmer sjøl fra konserter jeg har vært på som har fått høye seertall. (Men inntekter blir det ikke, det går naturlig nok til de som eier rettighetene til musikken.)

Influenser syns jeg høres like kjedelig og plagsomt som influensa.  Under en flytur til Trondheim hadde kona og jeg utsikt til en eller annen oversminka babe som tydeligvis var ivrig opptatt av «content creation» der hun stadig filma seg sjøl med trutmunn og kjøpte negler mens hun konsumerte diverse produkter.  Det så ulidelig kjedelig ut og ikke minst ganske sjølopptatt ut. Glamouren har nok sin pris.

Men det går altså an å leve av den slags, sjøl om det forekommer meg som dyrking av tomhet og falsk fasade i produktplasseringens navn.

Man kan bli president også bare man er gal nok, lyger nok, er dum nok og ondskapsfull nok.

Og det er ingen ungdomsdrøm, men dyster realitet.

Kanskje er det verre ting å finne på enn å bli influenser?