Naturødeleggelse og samisk naturforståelse som botemiddel med sveip innom forsoningsdebatten.

Foredrag på Samefolkets dag i Meråker,6. februar 2025 av John Gunnar Krogstad

Introduksjon

Naturødeleggelse er en global utfordring som truer økosystemer, biodiversitet og menneskers livsgrunnlag. Fra avskoging og forurensning til klimaendringer og utryddelse av arter, står vi overfor en rekke miljøutfordringer som krever umiddelbar handling. Samisk naturfoståelse kan være et viktig botemiddel i kamp mot tap av natur. Respekten for skaperverket og våre medskapninger er viktig. Vi må vite at også vi mennesker er natur. Vi inngår i djupe relasjoner med landskap, dyr og hele skaperverket.

Naturødeleggelse: En global krise

Den moderne industrialiseringen og den stadig økende etterspørselen etter naturressurser har ført til omfattende ødeleggelse av miljøet. Avskoging, spesielt i regnskogsområder, har ført til tap av habitater for utallige arter og redusert jordens evne til å absorbere karbondioksid. Havene er forurenset med plast og kjemikalier, noe som skader marine liv og menneskers helse. Klimaendringer, drevet av utslipp av drivhusgasser, forårsaker hyppigere og mer intense værfenomener, som igjen ødelegger både natur og samfunn.

Avskoging

Avskoging er en av de mest påtakelige formene for naturødeleggelse. Den fører til tap av biologisk mangfold, forstyrrelse av vannsykluser og økt karbonutslipp. Skogenes rolle i å opprettholde jordens klima og økologiske balanse kan ikke overvurderes.

Forurensning

Forurensning, enten det er i form av plast i havene, kjemikalier i jorda eller utslipp i luften, har katastrofale konsekvenser for både miljøet og helsen til mennesker og dyr. Mikroplast finnes nå i nesten alle økosystemer, og tungmetaller og andre giftige stoffer akkumuleres i næringskjedene.

Klimaendringer

Klimaendringer påvirker værmønstre, havnivå, og jordens temperatur. Disse forandringene har vidtrekkende konsekvenser, fra tap av leveområder for arter til økt forekomst av naturkatastrofer som flom, tørke og skogbranner.

Rasering av natur

NRK har påvist hvordan 44 000 inngrep de siste 5 åra har sørga for at vi har tapt naturareal i en fart av en fotballbane i timen.  Til gjengjeld har vi fått flere og større veier, vindmøller, dataparker, hyttefelt og industriområder.  3% av Norges areal brukes til veier, like mye som brukes til jordbruksareal til sammen.

Grønnvasking av svineriet

Jeg synes det er temmelig ironisk at natur og beiteområder bygges ned med en såkalt grønn begrunnelse: Det grønne skiftet som vi alle er opptatt av krever visstnok vindmølleparker på Fosen og gruvedrift for våre batterier og miljøvennlige teknologier.  Naturødeleggelse kommer forkledt som miljøtiltak.

Sannhets og forsoningskommisjonen, eksempel fra Røros

Vi har nettopp fått en grundig rapport fra Sannhets og forsoningskommisjonen om virkningen av fornorskningspolitikken som har vært ført mot den samiske, kvenske og skogfinske befolkningen.  Det er en svært grundig gjennomgang av historien som på godt vis beskriver det vi svært godt kan kalle overgrep mot samer og samisk kultur.  Som et eksempel fra Plaassje eller Røros kan nevnes praksisen med å sette bort samiske barn fra 1860-1883.  Departementet for Kirke-og undervisningsvæsenet skriver at det er verdt å støtte bortsetting … «på at faae den finske og lappiske Nationalitet til at gaae op i den norske i de sydligere Præstegjeld hvor dessuten Sprogforholdene ikkke legge saadanne Hindringer i Veien.»   Altså det at samene behersket norsk ble ytterligere et argument for å rett og slett bortføre samiske barn og sette dem inn i norske familier, til brave, kristelige Bønder.  Over 20 barn ble tatt på denne måten.  Lars Nilsen Holm var en av dem og han fortalte hvordan han som voksen måtte bruke mye krefter for å lære seg samisk.  Også Marie Christine Kjelsberg ble bortsatt.  Begge disse var i voksen alder politisk aktive for samiske rettigheter.  Hun deltok på det første samiske landsmøtet i Tråante i 1917, han på det andre samiske landsmøtet i Staare/Østersund i 1918.  Det syns jeg er et godt eksempel på kontinuerlig seig samisk motstand mot fornorskningspolitikken.

Dyrking av offerrolle?

Så blir altså spørsmålet: Men dette er jo historie.  Greit at det skjedde trasige ting i fortida, men hvor lenge skal man være opphengt i den?  Når skal man forlate offerrollen og komme seg videre?  Dette skjedde på slutten av 1800-tallet, nå er vi i 2025 og det er på tide å legge fortidas urett bak seg.

Så enkelt er det ikke. Historiske trauma går i arv.

Jeg tror for det første at kravet om å komme seg videre er overilt.  Historiske trauma går i arv og setter seg i kroppene våre.  Og bevisstheten om slektas historie må være med om vi skal kunne forstå.

Fosen saken som verkebyll

Men hadde dette bare vært historie, kunne vi lettere gå videre og forsones som det så fint heter.  Men Fosen-saken ligger som en verkebyll.  Der ble staten i høyesterett dømt for menneskerettighetsbrudd, vindmøllene på Fosen ble ulovlig satt opp.  Så skjer ingenting i 500 dager.  Først når samisk ungdom aksjonerer, blir det bevegelse i saken og det ender med avtaler mellom reindrifta og utbygger. Avtalen skal ved sin gjennomføring kompensere for naturinngrepene som har medført tap av vinterbeiteland for reindriften på Sør-Fosen. Hovedtrekkene i de avbøtende tiltakene er økonomisk kompensasjon, erstatningsbeitearealer som staten har forpliktet seg til å skaffe, samt en vetorett for Sør-Fosen sijte i spørsmålet om videre konsesjonsdrift etter at nåværende konsesjonsperiode på 25 år er ute.

Staten ble altså dømt for menneskerettighetsbrudd og overlater til partene å rydde opp. De eneste som ble arrestert og tiltalt var samisk ungdom som protesterte mot statens manglende respekt for en høyesterettsdom.  De ble heldigvis frikjent etter to rettsrunder.  Energiminister Terje Aasland er fremdeles på frifot og så vidt vites er han ikke tiltalt for noe.

Å stadig bli pressa mot veggen

14. desember kom ei melding om at reineier Odd Bjørnar Bjørkås var funnet død, bare noen dager etter at han hadde startet soning med fotlenke etter at han ble dømt for å ha drept ei bjørnebinne med to unger.  Etter å ha forsøkt jage bjørnene i tre dager sammen med Statens Naturoppsyn og politiet skjøt han bjørnene etter at de hadde tatt seks reinkalver midt i kalvingslandet.  Soleklar nødrett, tenkte de fleste av oss, men ikke rettsapparatet.  Det tragiske utfallet av denne saken vil nok av mange tolkes som et nytt overgrep mot reindrifta og fortolkes som nok et eksempel på at fornorskningspolitikken på ingen måte er over.
 

Forsoning mulig, men tar tid

Det samiske alteret i Nidarosdomen, også et symbol på forsoning.

Jeg tenker at forsoning nok er mulig, men jeg tror det tar tid.  Først må majoritetsbefolkningen ta inn over seg hva som har skjedd og forstå og utvise en vilje til forsoning.  Og så må pågående overgrep ta slutt.

Så syns jeg at jeg hører innvendingene: Skal vi si nei til all utvikling og næringsutvikling? Nei, men vi kan som et minstemål forsøke å forstå at reindrift faktisk er næring og at man ikke kan bygge ny næring ved å ødelegge allerede eksisterende næringer.  Jeg husker at Ole Brenntrø for lenge siden var sterk kritisk til oppdrettsnæringa som truer villaksen.  I dag ser vi at han fikk sørgelig rett.  Milliardærene som har flyktet til Sveits bygger sin formue på å ødelegge laksenæringen i Namsen og Stjørdalselva og naturmangfoldet blir ødelagt.

Reindrifta som stein i skoa for «utviklingen»

I lokal sammenheng, her i Meråker, har jeg ofte hørt at samene sier nei til alt.  Det er nok en grov overdrivelse, men kanskje kan denne rollen som å være stein i skoa til storsamfunnet vise seg å ikke være et problem, men heller en del av løsninga.

Landet eier folket.

Vanskelig å overvurdere Bierna Biente sin rolle for samisk teologi og kulturformidling

Bierna Bientie skrev en gang en artikkel der det heter at «Det er landet som eier folket.»  I vestlig tenkning er det omvendt, der er det mennesket som eier landet.  I skapelsesberetningen heter det: Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»   Det spørs om denne måten å se forholdet mellom mennesket og skapelsen for øvrig har fått katastrofale konsekvenser, det kan leses som en guddommelig forordning om å skalte og valte med skaperverket som man vil.

Før-kristen samisk mytologi

I før-kristen samisk mytologi berettes det om hvordan Jupmele skapte verden og gjorde den god og vakker på alle vis.  Fjellene ble kledd med gull og sølv. I dalene sprang blomstene fram, og fugl sang overalt I skogen var hvert eneste blad frisk og grønt, og det fantes ikke en vissen gren

Mat var det nok av: Trærne bar ikke bare frukter, men kok-kjøttet og ost vokste på grenene, og i stammen rant den fete marg. På lyng og busk lavet det av bær, og kildene som sprudlet overalt var fulle av søt melk. I floder og bekker sto fisken tett.  Det var bare å ta det en trengte.  Ingen visste hva arbeid var.

Jupmele ga verden til Solen, sønnen sin og satte ham til å vokte den fra sin plass i himmelen. Der solen rår, må mørke vike.  Der finnes ikke kulde, ikke natt, ikke sorg.

I denne verden bodde to brødre den ene from og god, den andre lat og grisk.

Verden hadde overflod av alt, og mennesket hadde fått det for intet.  Den griske Adtjis fikk broren Naevie til å gå med på å dele verden mellom seg, sjøl om han ikke skjønte vitsen: Her var mer en nok for alle.

Men Aedtjis får det som han vil og synes snart han har fått for lite og det ender med at han dreper sin bror, den fromme Naevie.

Når Gud /Jupmele ser hvordan griskheten og eiertrang tar overhånd, blir han både bedrøvet og vred og henter kjøttet fra trærne og fordelte dem på dyrenes kropper, og av melka la han noen dråper i hvert jur. Fisken gav han finner å svømme med og angst for menneske.  Fra da av måtte menneskene streve om de skulle klare seg.

Det ser ut til at de samiske forfedrene har sett grunnsannheten om at alt er skapt, skriver Bierna. Av dette følger at:

• Alt i skaperverket har sin plass og krav har krav på rom og liv

og

• Det er slektskap mellom mennesker og dyr og landskap.

Alt det skapte står i et nært forhold til de guddommelige makter.

Relasjoner viktigere enn individet

Vi er alle Guds skapninger og har et felles opphav. Vi fikk livet i gave og står på samme plan. I samisk tenkning er relasjonen mellom Gud, dyr og mennesker viktigst.  Relasjonene mellom individer er viktigere enn individedene, relasjonene mellom artene viktigere enn artene hver for seg.  Alt liv leves i relasjoner og ethvert liv inngår i relasjoner.  Ethvert element konstitueres gjennom sine relasjoner.  Derfor er relasjonene viktigere enn elementene i og for seg. Alle individer og arter hører heime i en større sammenheng: Vi er i slekt.  Her er det et klart skille mellom mange urfolks tenkning og det vi kaller Vestens tenkning, skriver Bierna.

Mennesket får sin identitet ved å tilhøre en større helhet: landet og folket. Jeg er fordi jeg tilhører noe større. Identiteten kommer ikke først og fremst gjennom individuell status, utdanning og yrkesvalg.  Ingenting eksisterer alene for seg selv.

Mennesket hører landet til, ikke omvendt

Mennesket hører til i et område og ikke omvendt. Landet hører ikke til et menneske i den forstand at mennesket eier landet.  Det er landet som eier folket og ikke omvendt.  Og i det urgamle samiske arbeid-og bofelleskapet var landet og det sosiale liv primære størrelser.  Dette ses godt i sijte-systemet.  En gruppe mennesker lever innafor sitt område og den som tilhører dette området har bruksrett til beite, jakt og fiske innafor dette området.

Bierna forteller til magasinet «Tørst»: «Etter dåpen holdes barnet fram for dåpsfølget, så snur han seg mot fjellene og presenterer dåpsbarnet for landskapet og landskapet for den døpte. Dåpsvann helles tilbake til eatname, jorden.» Videre sier han: «Det uttrykker samhørigheten med Moder Jord. Ved en dåp i friluft, løftet jeg barnet opp og presenterte det først for menigheten, deretter for fjellområdene rundt. Til barnet sa jeg: «Her er dine forfedres og ditt landområde». Til landområdet sa jeg: «Her er NN» (barnets navn). Barnet ble døpt inn i menigheten og inn i sitt landområde i samme handling», forteller Bientie. I samme artikkel forteller han om at han under Samiske kirkedager slo ut nattverdsvinen ved ildstedet og at da møttes de to tradisjonene nattverden og forholdet til Moder jord i samme handling og at det var en sterk opplevelse. Jeg tolker dette som en type kristendomspraksis uten berøringsangst eller demonisering av det samiske.

Dette bildet tatt av Anne Grethe Leine Bientie, henger i Soknestuggu i Snåsa .

Samisk naturforståelse er nøkkelen

Her, til dette landskapet må vi. Den vestlige måten å tenke på der vi sitter øverst på næringskjeden og gjør som vi vil i forhold til å tjene mest mulig penger har for lengst spilt fallitt.

En fotballballbane natur ødelagt i timen, slik kan vi ikke holde på.  Etter mitt skjønn må vi finne tilbake til en måte å være i verden på der vi ikke betrakter naturen, men gjenoppdager at vi er natur, på lik linje med resten av skaperverket.

Underjordiske som voktere/rådere

I samisk sammenheng har man en tradisjon om å spørre om lov før man setter opp ei gamme eller et telt og at man sier fra før man slår ut varm kaffe, gjerne for å varsle de underjordiske om det som kommer.  Fra nordsamisk sammenheng forteller Tore Johnsen om riter i forbindelse med overnatting og bygging av hus at man spør om lov gjennom i tankene kommunisere med de underjordiske og samtidig be om Jesu velsignelse.  Når man ankommer sommerbeitelandet kan man formulere et ønske om at reinflokken må leve friskt eller velberget der og når man forlater det takke for reinbeitelandets omsorg for flokken.

Tore Johnsen, teolog og forsker fra Nord-samisk område.

Snakket om underjordiske kan synes fremmed for moderne tenkning.  Tore Johnsen, teolog og forsker fra nordsamisk område, sier at de ofte blir framstilt som Adam og Evas barn og at de har en nøkkelfunksjon i relasjon mellom menneske og natur.  De representerer naturen på en spesiell måte og kan opptre på naturens vegne.  I kraft av sin rolle som «voktere» eller «rådere» over bestemte steder, er de nøkkelfigurer som setter grenser for og gir retning for menneskets framferd i naturen.  Kanskje er de underjordiske et uttrykk for samisk økologisk kunnskap, formulert i mytenes språk.

Sikkert synes det meg å være at vi mer enn noen gang trenger en slik aktelse for skaperverket der vi gjenoppdager behovet for aktsomhet og å spørre om lov.  Vi puster jo inn evighetskjemikalier og mikroplast finnes snart i hver eneste form for organisme, også i våre hjerner og forplantningsorgan.  Kanskje kunne en mer varsom filosofi og natursyn ha gjort oss mer forsiktige.  Kanskje ville vi pålagt produsenter nøyere testing av virkninger av nye kjemikalier før de tas i bruk ha forhindra mye elendighet. 

Kort sagt trenger vi meir stein i skoa, større varsomhet og respekt for eatname, vår jord.