johngk.no

Farmor og farfar i Byeng.

Min onkel Jostein, farmor Gunvor med meg på arma og farfar Ludvik i Byeng

I et tidligere innlegg skrev jeg om at besteforeldrene mine berga meg fra et leiropphold på Høvringen. Mine foreldre syntes vel at jeg brukte vel mye tid med nesen i ei bok.

Og kanhende hadde de rett. Mitt forhold til bøker og blad ligna nok i stor grad dagens barn og unges forhold til telefoner og skjerm. Med andre ord, bekymringen var høyst forståelig.

Lesehest i fare for å bli sendt på rideleir ved Høvringen

Heldigvis ble leiroppholdet bytta ut med et opphold hos farmor og farfar, Gunvor og Ludvik Krogstad.  Farfar var smelteverksarbeider, farmor var heimeværende tradwife.  Sammen drev de småbruket Byeng, der jeg bor i dag.  Farfar var ihuga fagforeningsmann, tidvis sekretær der og i lang tid kommunist.  Det veit jeg ikke var bare enkelt, bl.a. ble han utskjelt av en fagforeningsstørrelse fra Trondheim en gang som sa: «Sånne som deg er ikke verdige å gå i 1.mai tog.»  Sånt svir.  Men på 70-tallet stemte han Arbeiderpartiet, i alle fall ved kommunevalg. «Det er der det er mest hånstaura å stryk», sa han med et glimt i øyet. Den gang kunne man ikke bare krysse av for å gi ekstra personstemme, det var også mulig å stryke folk fra lista.

Min farfar Ludvik Krogstad

Farmor Gunvor var opprinnelig fra Levanger og het Trøbak før hun gifta seg.  Hun fortalte at Henry Oliver Rinnan gikk i samme klasse som henne og at han var en sånn stille og beskjeden gutt.  Farmor var ekspert på å lage de aller beste karbonadene og var glad i god mat.  Hun trosset som regel farfars formaninger om å bare handle på Coop, pålegget hos den private landhandleren Aksel Norman Nilsen var ofte bedre enn på kooperativen. Og smak trumfa heldigvis prinsipper.  Ellers gjorde hun lite av seg, var snar til å fortelle hvor lite hun skjønte av politikk og forholdene rundt seg.  Og de fleste gikk fem på og trudde på det, uten noen anelse om at hun nok var den skarpeste av alle.  Hun var nokså engstelig av seg og brukte mye av livet på å grue for katastrofer som aldri inntraff.

Farmor Gunvor tar en vel fortjent middagsdupp

Farfar spilte trekkspill. I ungdommen hendte det at han spilte til fest og av og til ble det nok litt mye av det gode. Farmor likte dårlig at han smakte alkohol og var snar til å si nei på farfars vegne når konjakk nr. 2 ble budt fram. «Ludvik har fått nok», sa hun mens hun sjøl takket ja til et nytt glass likør.  Hun hadde jo ikke noe problem!

Byeng var en trygg base for en litt introvert unge med sans for bøker og blad.  Da farfar ble førtidspensjonert solgte han enda en tomt og kjøpte fargefjernsyn og Stressless. Er usikker på om det var så lurt reint helsemessig, men jeg satte pris på kveldene framfor TV.  Fredag var det detektime og farmor varta opp brødskiver med servelat og et stort krus med sjokolademelk, alt servert på sølvplett til barnebarnet.  Freden og roen herska og når det ble tid for å legge seg kom hun innom og pakka meg inn i så mange lag med dyner og ullpledd at det nærmest var umulig å røre seg.  Barnebarnet skulle ikke fryse.

Og når jeg fikk sommerjobb på Meraker Brug, da sørga farfar for at sålene på støvlene var tørka og passa på at arbeidsklærne var tørre og klar til en ny arbeidsdag.

Byeng omtrent 1980

Er evig takknemlig for at jeg fikk være så mye i Byeng hos verdens beste besteforeldre. I en oppvekst med mye flytting ble Byeng en trygg base i en omskiftelig verden.

Og nå bor jeg her, begge er for lengst borte.  Men ennå når jeg går opp loftstrappa en sommerdag er det så jeg kjenner lukta av farmor.  På forunderlig vis er de her begge og passer på, så godt de kan.