johngk.no

Å leve med litteratur

I går dumpa den nye boka til Per Petterson ned i postkassa mi.  Det er julekveld og bursdag på en gang.  For noen år siden ville jeg ha slukt boka i løpet av en kveld og natt.  Men nå veit jeg bedre: Ny bok fra Petterson er sjelden og den må nytes, ja nærmest drøvtygges (er det noe som heter drøvlesing?). Et kapittel pr. dag, tenker jeg får klare seg.

Veit ikke helt hva det er med Petterson, men han har fulgt meg helt siden boka «Det er greit for meg.» Her følger vi 18 år gamle Audun fra Veitvet mens han forsøker manøvrere gjennom tilværelsen.  Boka kom ut i 1992 og har vært med meg siden. Og jeg aner ikke hvor mange som har fått boka i gave fra meg opp gjennom åra.

Linn Ullmann skrev i Dagbladet:
«Det er språket som kjennetegner Pettersons roman. Gjennom språket maner forfatteren fram en stemme, en kropp, en tid, en sjel … Leseren involveres, lukter, smaker, kjenner… Petterson sliper ordene ned til bare en lav hvisking, en utslettelse, og så, plutselig smeller han til … Gjennom hele den delvis mørke teksten strømmer det likevel en varme, en ømhet for det latterlige, forgjengelige mennesket»

Og det tenker jeg, er greit, også for meg.

Og i dag altså boka: Du er hjemme nå.

Jeg har alltid vært et lesende menneske.  Fra jeg var liten gutt satt jeg så ofte jeg kunne med nesa i ei bok.  Foreldrene mine likte nok at jeg var glad i å lese, men var vel tidvis bekymra for at det kunne bli for meget. En gang, da jeg var rundt 10-11 år, hadde de planer om å sende meg på rideleir ved Høvringen.  Der skulle jeg fostres opp i frisk luft og få andre ting å tenke på en støvete bøker og bokmerker.  Heldigvis fikk jeg avverget det hele gjennom en allianse med farmor og farfar.  Tida jeg skulle vært opptatt med saling av hest og mestring i fellesskap ble bytta bort med opphold hos snille besteforeldre.  Og her var ikke noe leseforbud!

I de tidlige ungdomsår ble Jens Bjørneboe viktig. Hans «Bestialitetens historie» sitter i ryggmargen ennå i dag. Men også essayene hans, dramatikken og diktene gjorde inntrykk.

I dag veit hører jeg ikke om noen som leser Bjørneboe.  Det er synd, ungdommene kunne hatt godt av å lese en som var opptatt av individets frihet, uten noen gang å falle i grøfta til Listhaug & Co.

Ellers har jeg trivdes godt i selskap med Ingvar Ambjørnsen, og Dag Solstad. Men favoritten blant de norske samtidige er nok Per Petterson.  Blant generasjonene før står Hans Børli høgt, sammen med Sigrid Undset og ikke minst Olav Duun.

Jeg er fullt klar over at det går fint å leve et liv uten litteratur.  At mange sliter med dysleksi og at mange ikke har ro til å sette seg ned med ei bok.  Og jeg skjønner at for mange kan det kjennes som et ork å åpne en perm og ta fatt på ei bok.

Sjøl er jeg takksam for at jeg har fått lov til å glede meg over bøkene.  Jeg er så fullstendig klar over at livet er kort og det er så mye en skulle ha prøvd og sett.  Men i en alder av 62 er det for seint å prøve ut drømmen om å være lokfører og alt det andre man har fabulert om.  Men gjennom bøkene får jeg smake på andre liv, andre betingelser og kanskje til og med øvd opp evnen til innlevelse.  At romanfigurene er fiksjon eller dikt og forbannet løgn er jeg fullt klar over.

Desto sannere!