johngk.no

Fatigue og læll!

Mest bærre tomta igjen!

Har en del helseutfordringer, bl.a. en autoimmun sjukdom der en av utfordringene er ekstrem trøtthet.  Denne trøttheten, eller utmattelsen, eller fatigue som det heter på medisinspråk, lar seg ikke kurere med hvile.

Etter å ha stått opp og gjort de nødvendige ting som dusj, frokost og en lett runde gjennom nettavisene, er jeg klar for sofa og søvn.  Trøttheten ligger som ei tjukk tåke rundt kroppen og hodet.  Gir jeg etter (og det hender seg), kan det fort bli et par timers søvn.  Problemet er at det på ingen måte er en opplagt kar som våkner, ingen uthvilt gubbe.

De første årene med sjukdom hadde jeg en oppskrift på å hanskes med sjukdommen: Det var å overse den, kjøre på som før med full jobb og fulle teologistudier ved siden av arbeid.  På et vis var det en vellykka metode: Jeg fikk karra til meg de nødvendige studiepoeng til en presteutdanning.

I ettertid har jeg forstått at det var helt på trynet.  Det var for å si det med K. M. Myrland, «å breinn mett lys i begge einann».  Men lærte jeg noe? Nei, etter at teologiutdanninga var i boks, jobba jeg full stilling som prest i 8 år.  Flott og viktig jobb og såpass fri at jeg ofte kunne dele opp arbeidsdagen i to, med kviletid etter en begravelse for så å ta igjen resten på kveldstid. Men det var også alt, livet mitt var jobb.  Det var ingen krefter igjen til særlig familieliv eller noe annet sosialt.

For et års tid slutta jeg som prest.  Livet som ukependler tok på og jeg savna å være mer sammen med kona mi.  Så jeg fikk tilbake gammeljobben min som psykiatrisk sjukepleier i heimkommunen min.  Det var en flott jobb, med gode kollegaer og spennende møter med pasienter som jeg lærte mye av.  Men det tok ikke lang tid før jeg ble langtidssykmeldt, først i forbindelse med en operasjon og deretter ble det liksom ikke så mye, det var omtrent som det bare var tomta igjen. 

Utmattelsen, fatigue, tok nakketaket på meg. Og denne gangen klarte jeg ikke å sette inn det eneste motstøtet jeg visste kunne hjelpe, nemlig trening.  Heldigvis fikk jeg hjelp på treningsklinikken.no i Trondheim og gjennom 12 uker med trening og undervisning to dager i uka, var jeg på rett spor. På treningsklinikken er de opptatt av trening som medisin.  Men som for all medisin, må også trening doseres i forhold til den enkelte.

Gradvis skjønte jeg at full stilling var helt urealistisk.  At egentlig har jeg mer enn nok med å ta vare på egen helse og liv.  Jeg valgte å bli pensjonist som 62 åring.  Ikke for å synke ned i sofa og godstol, men for å ha overskudd til å trene, til å være i lag med familie, dyrke egne interesser og kort sagt leve.

Så nå trener både kona og jeg utholdenhet og styrke to ganger i uka.  I tillegg har vi starta på kurs i Qi gong en gang i uka.

Savner jeg arbeid? Forbausende lite.  Og når jeg sier at det forbausende, tenker jeg på at både arbeidet som prest og psykiatrisk sykepleier er svært meningsfylte yrker.  Stort sett har jeg vært velsigna med gode sjefer og gode kollegaer og kontakten med folka vi skal tjene har vært svært givende.