johngk.no

Gå i frø?

I ettermiddag har jeg tatt inn knollene på Georginerplantene, med håp om å berge dem over vinteren. Har ikke noe erfaring med hagearbeid fra før og setter stor pris på hjelpsomme artikler på internett. 

Potetavlingen min, eller snarere mangelen på den, er ergerlig. Men regner med at svaret bokstavelig talt ligger i tettpakka leirjord, nærmest ugjennomtrengelig for små knoller på settepoteten.  Plantene kom opp de, men i enden var det kun den opprinnelige settepoteten.   Har lest meg fram til at det er nærmest et håpløst prosjekt å få forbedra leirjorda, løsninga blir å bygge ny jord oppå.   Et lag papp med jord/kompost direkte på jorda er visstnok saken.  Eventuelt med en avart av hügelbed der jeg spar opp ne del av jorda og legger i trevirke og hønsegjødsel før papp og kompost/jord. 

Ideene finner jeg på Youtube , i bøker om permakultur og No -Dig Gardening og ja, jeg bruker mye tid på å lese og tenke på hvordan jeg skal gå fram til våren.

Kanskje for mye tid? Hvor ble det av interessen for politikk og samfunn?  Er det å bokstavelig talt rote i jorden en flukt bort fra en virkelighet der unger og andre sivile drepes på Gaza, der luftrommet vårt trues og dronene stenger flyplasser og Russlands evige og langsomme krigsmaskin tretter ut Ukraina mens egen ungdom bokstavelig talt ofres og blår samtidig som sirkus Trump ingen ende tar? 

Det er mulig, men jeg tror det ikke.  Kanskje ligger det en slags form for sjølskjerming i det.  I så fall er det sunt.  Det er ikke bra å la Putin og Netanyahu og andre krigsforbrytere få lamme all livsglede.  Vi treger noe normalt, noe sunt å forholde oss til, uten at vi glemmer hverken Gaza eller Ukraina.

Og dette «noe normalt» kan utmerket godt være å rote i jord, prøve å forstå og jobbe med natur, dyrke mat og blomster.  Gå på tur, plukke bær, fiske eller jakte.  Alt som bringer oss nærmere naturen, alt som bokstavelig talt jorder oss er nødvendig motgift til en tidvis syk verden.  I tillegg kan det jo være et lite bidrag til beredskap også.  Men for meg betyr ikke det så mye, det viktigste er mentalhygienen ved å være ute i frisk luft og kjenne samhørighet med natur og vår felles jord.